Fraser Island og møre rumper



For dere som aldri hadde hørt om Brisbane, Queensland eller Australia før, har dere sannsynligvis fått dosen deres denne uka. Ikke først og fremst fordi VI er her, men fordi vi har fått besøk. Av tusen millioner trillioner billioner silli… osv liter med brunt, deilig vann. Elva er ENORM (visstnok, sist vi så den var vi på sightseeing med to franske roomies, og da var elva bare unormalt SVÆR), og biler og hus blir revet avgårde (visstnok, har ikke sett stort til det heller). For når det har vært flom, haialarm, krokodiller og slangeskrekk i Brisbane, fant Marthe og Kristine det like greit å ta turen til et annet sted. En to dagers bush/campingtur til Fraser Island, ei øy noen timer nord for Brissy. Og det var definitivt noe vi sent kommer til å glemme!

Vi hadde fått beskjed om at vi skulle bli plukket opp utenfor sentralstasjonen her i Brisbane tidlig tirsdag morgen. Jaja, tenkte vi, da blir vi vel plukka opp i en minibuss av noe slag, med nedleggbare seter og to-punkts-sikkerhetsseler. Men den gang ei. Dette var det som møtte oss da vi ankom central station.
   

Og her snakker vi ikke to foran og tre bak. Baki, langs veggen av bilen, skviste vi inn fire stykker – på hver side. Trangt, intimt og humpete. Men overmåte koselig. Marthe fikk umiddelbart assosiasjoner til MBene i miitæret. Eneste forskjellen var at i militæret får man betalt for å kjøre MB – her betalte vi får å få gleden. Og selvfølgelig, i militæret forbereder man seg på krig og drar på seg klær som faktisk skal bli skitne. På Fraser Island derimot, er bumpy ride biltur og bomgiring ren fornøyelse.  




The Ride!



The Ride innvendig



...og vi klager på norske veier...


Etter litt om og men kom vi oss opp til kabelferja som skulle ta oss over den ene av elvene på vei mot Fraser Island. Da jeg tidligere nevnte elver over sine bredder, gjaldt dette selvfølgelig også denne elvene vi nå skulle krysse. Vi hadde flaks, og trengte bare å kjøre gjennom rundt en 60-70 cm vann for og nå frem til ferja. Godt monstertrucken av en bil har vært ute en vinterdag før!

Flom? Tja...

Ingen hindring i alle fall!

Sjåføren vår, Jonathan (som som alle andre Aussies har kallenavn, i dette tilfellet Jonnau eller noe, vi som sliter med aksenten kalte han bare John), var en ikke egentlig utpreget bushmann. Han tuslet rundt i boardshorts og singlet som en hvilken som helst annen surfer. Men vi skjønte fort at han hadde vært borti natur en og annen gang før. Å fange underlige innsekter som man ikke helt vet om er giftige eller ikke er en ting. Men å manøvrere “the ride” gjennom terreng som det her  er heller ingen spøk. Norske veier og norskt telehiv er null og niks i forhold til hovedveiene på Fraser Island (som i hovedsak faktisk er på strendene). Se for deg en norsk grusvei på vårparten, gang dybden på dumpene med 10 og hyppigheten med 10000, så begynner vi å nærme oss. Med andre ord ble rumpene ganske så rista på turen. Det er sjelden det gjør fysisk vondt å sitte, men i skrivende stund kjenner vi at vi har et problem. At man selvfølgelig ikke skal kjøre seint i skauen gjorde ikke situasjonene får våre ømfintlige bakender mye bedre. 60 km i timen høres kanskje ikke allverdens ut, men på disse veiene her (bilder) skal jeg love deg at det var mer enn fort nok. Og på strendene var fartsgrensen 80. Uten at den blei overholdt etter noen omstendigheter selvfølgelig, det var veldig begrenset med politi ute på Fraser. Og det visste folk. Nok om det.

Til tross for noen grovt behandlede rumper, fikk vi en hel del fantastiske opplevelser ute på Fraser Island. Alt som levde der ute var fritt og vilt, og noe av det første vi hilste på var denne karen her (Dingo). Han heter ikke Tassen og er en labrador på 4 år; denne kompisen her kalles for Dingo og er en krysning mellom ulv og hund. De tuslet rundt blant folk og fe på strendene, i den grad det var folk og fe der selvfølgelig, men vi fikk klar beskjed om å holde en viss avstand. Fraser var også full av andre spennende krabater. Firfisler og edderkopper i skjønn forening (selv om de for så vidt helst ville spise hverandre), fugler , døde skilpadder (som gav herr og fru Dingo et aldeles strålende måltid) og ikke minst denne karen her. Navnet husker jeg ikke, men han var stor, slangelignende og likte råtne gamle dyr. Ikke spesielt farlig, men som GuideJohn sa så fint; “Poison? Nah. But he’s got some pretty sharp teeth this fella, wouldn’t og there if i were you…”. Så da holdt vi oss høflig unna. I allefall Kristine. Marthe derimot er den av oss som står for fotografering. Og da spesielt av de krabatene du har sett bilder av over. Når det gjelder giftige, farlige og generelt svært uforutsigbare dyr er ordet “avstand” et ikke-begrep hos Marthe. Helst kliss oppi med kameraet for å ta så bra bilder som mulig. Mens Kristine for sin del står litt i bakgrunnen med telefonen klar og nødnummeret god innprinta i hjernebarken. Vi er litt av et radarpar kan dere tro!

Firfisler på jakt etter SpiderMan

For de som tror at Australia bare er omringa av saltvann og strender, så har dere ganske så rett i det. Men på Fraser fantes det ferskvann. Og ikke bare überklora i en tilfeldig brønn; her snakker vi ordentlige innsjøer som forsynte havet med 28 millioner liter vann i døgnet. Og likevel var det ikke akkurat tomt! Vakkert er ordet. Ganske enkelt vakkert. Og eminent badevann om jeg får si det selv, deilig å slippe å svelge halve saltørsa bare man tar seg en dukkert.





Fraser Island hadde også en og annen ørken å by på. Ved første øyekast lignet det overraskende på mye på snøen hjemme i nord. Som forklarer hvor hvit og herlig den er. Men det er altså ørken og sand hele veien. Og visstnok var den full av silikon (eller noe sånt) som var veldig bra for huden (eller noe sånt). Og vi var selvfølgelig ikke dumme å be – skal det peeles så skal det peeles! Her (og i humpebilen) koste vi oss i to flotte dager, med 8 andre hyggelige backpackere fra Danmark, Tyskland, Argentina, Alaska og Sverige. Det gikk litt på lykke og fromme med språka, med andre ord. Svensk, dansk, norsk, tysk, engelsk og spansk i skjønn forening. Var vi ikke lettere sinnsforvirret fra før, er vi det i alle fall nå. Så når dere ser oss igjen kommer dere knapt til å skjønne hva vi sier – og siden planen er å avslutte med en måned i Thailand og Kambodsja, med diverse klein uttale på r-er, l-er, k-er og andre bokstaver vi egentlig er ganske flinke til å uttale, kan vår språklige fremtid se litt dyster ut. Der røyk den forfatterdrømmen. Men, som vi sier her nede, no worries og c’est la vie, sehr gut og yo no comprendo nada!

God gjeng på tur

Dingo

Skipsvrak

Da store deler av dette ble skrevet, satt vi på Brisbane Domestic Airport og venta på at flyet skulle ta oss nordover til Whitsundays og Airlie Beach. Fjorten dager på hvite strender, snorkling og en hel del andre godsaker blir på ingen måte dumt. Krysser fingrene for godt vær – sleng gjerne inn en soldans dere også, om dere finner det for godt! Nå har vi kommet fram, til en veldig liten og turistpreget by, stille hostell og generelt mindre futt og fart enn både Brisbane og Sydney hadde å by på. Men det er uendelig utvalg av turer å dra på, så vi skal nok få tiden til å gå denne gangen også! Og nok en gang, ingen grunn til bekymring. Selv om dere kanskje tror vi flyter på hver vår koffert, med krokodiller, haier, slanger og øgler som nye BFFs, så gjør vi altså ikke det. Beklager om skuffelsen er for stor. Vi koser oss på tur, og selv om vi gleder oss fælt til å komme hjem, og savner litt frysefølelsen, blir vi bare mer og mer glade i dette herlige landet – Australia overrasker stadig, i definitiv positiv forstand.

The Ride, John og regnbuen

Tog i Australia...

Marthe og Kristines backpackereventyr begynner en onsdag ettermiddag  på Central Station, Sydney. Her i landet har de egen togkupé for bagasje, og da behjelpelige folk på perrongen anbefalte oss å sjekke den inn for å plassere den i bagasjeavdelingen, tenkte vi at det jo hørtes ut som en glimrende idé. Vi stilte oss i kø, og kom fram til disken da mannen som skulle sjekke de inn sier “let’s just hope they’re under 20 kilos, ey! I think they are!”. Flott, tenker vi, vi trodde også vi holdt oss under 20 kilo. Helt til vekta sa noe annet. Kristine hadde begrenset seg til 23 kilo, det var verre med Marthe sin store røde som ikke stoppet før vekta viste 31 (!!).  Men folkens, solkrem, suppeposer og shampo veier sitt! Heldigvis kunne vi gjøre det på ordentlig norsk vis, ta med oss bagasjen på eget ansvar, så vi fikk omsider drassa med oss en svær turkis, en svær rød, og to tunge vesker. Lykke til på hjemreisa, liksom!





Da vi satt oss på toget skjønte vi fort at vi i løpet av vår rundreise rundt i Australia kommer til å få et nytt forhold til avstander. Over snittet lange avstander. En togtur til Brisbane kan umulig være så ille, tenkte vi da vi bestilte. Og opp og ned til Whitsundays, 19 timer hver vei, kan det egentlig være så galt? Nei, trodde vi, før vi skjønte at vi ikke akkurat er aleine på det toget. Selve toget var ikke så galt. Overraskende likt NSB (kanskje hakket mer presise), og hadde de solgt Vestlandslefse hadde vi følt oss som hjemme. Det som er det dumme med tog er at noen vogner er spesielt tilpasset. Og vogn nummer D, nærmere bestemt midtseksjonen, var tydeligvis spesielt tilpasset de høylytte, de sære, de svette, de som slåss, de med hår-fetisjer og de frekke. Og midt oppi mylderet av diverse Aussies plasserte Country Link to norske backpackere og et gammelt, koselig besteforledrepar som tappert prøvde å holde motet oppe. En tretten timers togtur (som trist men sant ble fjorten fordi vi måtte stille klokka), var rett og slett ingen spøk. Bak oss hadde vi et eller annet mesterskap (mellom mor og sønn på kanskje 10, det skal nevnes) som gikk ut på å slå, lugge, bite og generelt skjelle og hisse hverandre mest mulig opp. Ingen vant. Og det hele endte med at ei sliten dame helt forrerst i vogna tilbydde seg å sitte litt med unge herr rebell mens mor fikk en aldri så liten pause. De takka nei takk, men heldigvis blei det litt mer orden på sakene etter det. Foran oss satt CowboyLaila i en litt eldre versjon, som mest av alt var opptatt av at INGEN, og da mener jeg INGEN skulle røre hennes bagasje som lå omtrent limt og bindi fast oppe på hattehyllene. Da en snill, kinesisk mann (som forresten satt ved siden av CowboyLaila og minst hvert femte minutt reiste seg, tok et raskt overblikk over vogna, og så satt seg fornøyd ned igjen) spurte om han skulle hjelpe henne med bagasjen, fikk han et skummelt blikk og “NO ONE touches my luggage!” tilbake. Tipper den norske CowboyLailaen er hakket hyggeligere, uten å gå nærmere inn på det.
Disse herlige sammensetningene ble altså vi to satt imellom, hvem vet om det var for å beholde verdensfreden eller bare spice opp togturen med et annerledes språk. Spesielt var det i alle fall. Og at den halv-kriminelle mannen med hår-fetisjen sammen med frekk dame nummer 2 satt like ved, gjorde ikke saken mye bedre. For ikke å glemme Paul som likte å fortelle hele verden, og ikke minst vogna, om seg og livet sitt og helst ville være bestevenn med hele gjengen, og ikke minst mor og sønn midt i slossekvensen sin… Litt ymse div, med andre ord!

Som dere kanskje forstår er å ta tog i Australia ingen spøk. For å lette litt på sinnet, tviler vi på at de neste togturene egentlig kan bli så mye verre, så vi velger å se positivt på det. Og vi kom oss jo tross alt fram til hovedmålet, nemlig Brisbane. I skrivende stund sitter vi på Tinbilli Hostel (eller noe), sentralt til både by og togstasjon (tror vi, i alle fall) og gjør oss klar for litt middag (etter noen timers søvn, i og med at det ikke ble stort av den sorten på toget). Vi har havnet på 6-mannsrom med foreløpig et par som ser kinesisk (-ishe) ut, uten at vi har sett mye til dem, men de så hyggelige ut, så vi velger å tro de er det.
Fortsatt god arbeidsuke hjemme i Norge, vi kommer tilbake til Moreton Island-tur over helga, med mindre vi er spist av hai, krokodiller, giftige slanger eller andre mystiske vesner.



God jul, og godt nyttår!

God kveld i stua og takk for sist. Det begynner å dra på ukene siden noen sist gav lyd fra seg her inn på femtentusenkilometerheim, men siden det er jul og alle skal være snille med hverandre, tenkte jeg at det var på sin plass å gi en aldri så liten juleoppdatering hjem til kalde nord!

Her i Australia har tilværelsen endra seg litt siden sist. Gonil har reist hjem til gamle Noreg, og jeg, Kristine, har flytta til Manly (les tidligere blogginnlegg om hvor jeg kan tenke meg å bli gammel) sammen med Marthe fra Larvik. Marthe stammer halvveis ifra Telemarks Beverly Hills, nemlig Aarnes, så med to Strånningær på loffen sammen i Australien må jo tilværelsen være bra! Vi passer leiligheten til to norske kiropraktikkstudenter mens de er hjemme på juleferie, så her koser vi oss glugg i hjel med Sydney herligste strender like rundt hjørnene og surfebrett og snorkleutstyr og sand i håret. Litt rart å tenke på at det er jul, men utover det koser vi oss godt her nede. I skrivende stund er Marthes pappa Ole og to veninner fra Larvik, Anna og Maria på besøk hos oss her på Manly, og feirer jul sammen med oss her nede. Herlig gjeng og topp stemning!
    

Julaften blei feira med ribbe, riskrem, moltekrem, ostekake og alt du kan tenke deg på Sjømannskirka her i byen. Koselig og deilig med ordentlig norsk julemat når snøen lar vente på seg (kanskje ikke så rart når snitttempen er  minst 25 grader og du svetter bare du skifter lyspære). 
 

Kristine, Marthe, Maria og Anna foran Sjømannskirka

Julemat anyone?

Juletre med pakkesanger fra fjern og nær. Love ya'll!

Pepperkakebaking

 

SÅ fine blei de! Legg forresten merke til Askepott øverst i venstre hjørne. Åja - Askepott fikk prinsen sin i år også!



Ellers er det vel verdt å nevne at vi nok en gang har lært oss at Australiere er det mest hyggelige folkeslaget vi så langt har vært borti. Det har seg nemlig slik at døra til flat number 6 i Queenscliff Road er utstyrt med smekklås. Noe ikke akkurat inngangsdøra i Strannavegen 300 har. Og selv om Marthe, med ett år i militæret og 20 år med smekklås-erfaring, husker å ikke låse uten å ta med seg nøkkelen, er ikke Kristine like flink på det området. Så første dag i egen leilighet klarte vi (selvfølgelig) å låse inne nøkkelen. En ting hadde vært om vi hadde reservenøkkel, vaktmester i huset eller veranda i første etasje. Men slik er det altså ikke. Null reservenøkkel, null  vaktmester og en over snittet høy andreetasje-veranda. Hurra, tenkte vi, spørs om vi må sulte her ute eller bruke tusen millioner bucks på låsesmed.

Men så har det seg slik at blokka vår er full, og da mener vi STAPP full av kjekke, unge surfegutter som mer enn gjerne trår til om det trengs! Så da vi satt der ute, ensomme og fortapt, uten stige og uten særlig mye cash, stakk en av våre snille naboer fram hodet fra verandaen sin og gav oss beskjed om at han “gave a mate a buzz. Guess he’ll be here in fifteen with a ladder for ya!”. Og DET er ikke tull en gang! Uten så mye som et spørsmål fra oss fortapte sjeler, hadde han ringt a friend, og vennen kom, klatra opp stigen til verandaen vår og låste opp døra uten å blunke. Hva skulle vi gjort uten naboene våre, dere? Australiere er fine folk!

Marthe foran vår fine, høye veranda.

Da vi hadde tenkt å bake kanelsnurrer til våre gode naboer, som takk for hjelpa, klarte vi selvfølgelig å gå på enda en smell. Bakerovnene her i landet er ikke helt som hjemme, og uten stekebrett og kun rist, så kan det meste skje. Blant annet dette.

Svidde rosiner og litt bolledeig on fire...

Som førte til skrik og skrål og brannalarm og svidd lukt i et par dager. Flaks alarmen ikke er kobla til brannvesenet, det hadde nok svidd på lånekassepengene.



Men de smakte godt!



Og vi fikk til og med bakt rundstykker. Med molesyltetøy (TAKK, IKEA), leverpostei og makrell.

Pepperkakebakings



Julegodis fra heimlandet. Legg merke til pepperkakehuset (til venstre) som ble noe deformert pga høy luftfuktighet...


Så som dere sikkert forstår, koser vi oss fælt her nede i Australia! Turen går videre 5.januar, opp til Brisbane og Morton Island, før vi sette snuta mot Whitsundays og fjorten dager krystallklart vann og snorkling. Stay tuned, så skal vi holde dere så informert vi bare klarer!

Og mens vi husker på det: Riktig GOD JUL og GODT NYTT ÅR til dere alle sammen!

Koselig stue!



Herlige strender