Fraser Island og møre rumper



For dere som aldri hadde hørt om Brisbane, Queensland eller Australia før, har dere sannsynligvis fått dosen deres denne uka. Ikke først og fremst fordi VI er her, men fordi vi har fått besøk. Av tusen millioner trillioner billioner silli… osv liter med brunt, deilig vann. Elva er ENORM (visstnok, sist vi så den var vi på sightseeing med to franske roomies, og da var elva bare unormalt SVÆR), og biler og hus blir revet avgårde (visstnok, har ikke sett stort til det heller). For når det har vært flom, haialarm, krokodiller og slangeskrekk i Brisbane, fant Marthe og Kristine det like greit å ta turen til et annet sted. En to dagers bush/campingtur til Fraser Island, ei øy noen timer nord for Brissy. Og det var definitivt noe vi sent kommer til å glemme!

Vi hadde fått beskjed om at vi skulle bli plukket opp utenfor sentralstasjonen her i Brisbane tidlig tirsdag morgen. Jaja, tenkte vi, da blir vi vel plukka opp i en minibuss av noe slag, med nedleggbare seter og to-punkts-sikkerhetsseler. Men den gang ei. Dette var det som møtte oss da vi ankom central station.
   

Og her snakker vi ikke to foran og tre bak. Baki, langs veggen av bilen, skviste vi inn fire stykker – på hver side. Trangt, intimt og humpete. Men overmåte koselig. Marthe fikk umiddelbart assosiasjoner til MBene i miitæret. Eneste forskjellen var at i militæret får man betalt for å kjøre MB – her betalte vi får å få gleden. Og selvfølgelig, i militæret forbereder man seg på krig og drar på seg klær som faktisk skal bli skitne. På Fraser Island derimot, er bumpy ride biltur og bomgiring ren fornøyelse.  




The Ride!



The Ride innvendig



...og vi klager på norske veier...


Etter litt om og men kom vi oss opp til kabelferja som skulle ta oss over den ene av elvene på vei mot Fraser Island. Da jeg tidligere nevnte elver over sine bredder, gjaldt dette selvfølgelig også denne elvene vi nå skulle krysse. Vi hadde flaks, og trengte bare å kjøre gjennom rundt en 60-70 cm vann for og nå frem til ferja. Godt monstertrucken av en bil har vært ute en vinterdag før!

Flom? Tja...

Ingen hindring i alle fall!

Sjåføren vår, Jonathan (som som alle andre Aussies har kallenavn, i dette tilfellet Jonnau eller noe, vi som sliter med aksenten kalte han bare John), var en ikke egentlig utpreget bushmann. Han tuslet rundt i boardshorts og singlet som en hvilken som helst annen surfer. Men vi skjønte fort at han hadde vært borti natur en og annen gang før. Å fange underlige innsekter som man ikke helt vet om er giftige eller ikke er en ting. Men å manøvrere “the ride” gjennom terreng som det her  er heller ingen spøk. Norske veier og norskt telehiv er null og niks i forhold til hovedveiene på Fraser Island (som i hovedsak faktisk er på strendene). Se for deg en norsk grusvei på vårparten, gang dybden på dumpene med 10 og hyppigheten med 10000, så begynner vi å nærme oss. Med andre ord ble rumpene ganske så rista på turen. Det er sjelden det gjør fysisk vondt å sitte, men i skrivende stund kjenner vi at vi har et problem. At man selvfølgelig ikke skal kjøre seint i skauen gjorde ikke situasjonene får våre ømfintlige bakender mye bedre. 60 km i timen høres kanskje ikke allverdens ut, men på disse veiene her (bilder) skal jeg love deg at det var mer enn fort nok. Og på strendene var fartsgrensen 80. Uten at den blei overholdt etter noen omstendigheter selvfølgelig, det var veldig begrenset med politi ute på Fraser. Og det visste folk. Nok om det.

Til tross for noen grovt behandlede rumper, fikk vi en hel del fantastiske opplevelser ute på Fraser Island. Alt som levde der ute var fritt og vilt, og noe av det første vi hilste på var denne karen her (Dingo). Han heter ikke Tassen og er en labrador på 4 år; denne kompisen her kalles for Dingo og er en krysning mellom ulv og hund. De tuslet rundt blant folk og fe på strendene, i den grad det var folk og fe der selvfølgelig, men vi fikk klar beskjed om å holde en viss avstand. Fraser var også full av andre spennende krabater. Firfisler og edderkopper i skjønn forening (selv om de for så vidt helst ville spise hverandre), fugler , døde skilpadder (som gav herr og fru Dingo et aldeles strålende måltid) og ikke minst denne karen her. Navnet husker jeg ikke, men han var stor, slangelignende og likte råtne gamle dyr. Ikke spesielt farlig, men som GuideJohn sa så fint; “Poison? Nah. But he’s got some pretty sharp teeth this fella, wouldn’t og there if i were you…”. Så da holdt vi oss høflig unna. I allefall Kristine. Marthe derimot er den av oss som står for fotografering. Og da spesielt av de krabatene du har sett bilder av over. Når det gjelder giftige, farlige og generelt svært uforutsigbare dyr er ordet “avstand” et ikke-begrep hos Marthe. Helst kliss oppi med kameraet for å ta så bra bilder som mulig. Mens Kristine for sin del står litt i bakgrunnen med telefonen klar og nødnummeret god innprinta i hjernebarken. Vi er litt av et radarpar kan dere tro!

Firfisler på jakt etter SpiderMan

For de som tror at Australia bare er omringa av saltvann og strender, så har dere ganske så rett i det. Men på Fraser fantes det ferskvann. Og ikke bare überklora i en tilfeldig brønn; her snakker vi ordentlige innsjøer som forsynte havet med 28 millioner liter vann i døgnet. Og likevel var det ikke akkurat tomt! Vakkert er ordet. Ganske enkelt vakkert. Og eminent badevann om jeg får si det selv, deilig å slippe å svelge halve saltørsa bare man tar seg en dukkert.





Fraser Island hadde også en og annen ørken å by på. Ved første øyekast lignet det overraskende på mye på snøen hjemme i nord. Som forklarer hvor hvit og herlig den er. Men det er altså ørken og sand hele veien. Og visstnok var den full av silikon (eller noe sånt) som var veldig bra for huden (eller noe sånt). Og vi var selvfølgelig ikke dumme å be – skal det peeles så skal det peeles! Her (og i humpebilen) koste vi oss i to flotte dager, med 8 andre hyggelige backpackere fra Danmark, Tyskland, Argentina, Alaska og Sverige. Det gikk litt på lykke og fromme med språka, med andre ord. Svensk, dansk, norsk, tysk, engelsk og spansk i skjønn forening. Var vi ikke lettere sinnsforvirret fra før, er vi det i alle fall nå. Så når dere ser oss igjen kommer dere knapt til å skjønne hva vi sier – og siden planen er å avslutte med en måned i Thailand og Kambodsja, med diverse klein uttale på r-er, l-er, k-er og andre bokstaver vi egentlig er ganske flinke til å uttale, kan vår språklige fremtid se litt dyster ut. Der røyk den forfatterdrømmen. Men, som vi sier her nede, no worries og c’est la vie, sehr gut og yo no comprendo nada!

God gjeng på tur

Dingo

Skipsvrak

Da store deler av dette ble skrevet, satt vi på Brisbane Domestic Airport og venta på at flyet skulle ta oss nordover til Whitsundays og Airlie Beach. Fjorten dager på hvite strender, snorkling og en hel del andre godsaker blir på ingen måte dumt. Krysser fingrene for godt vær – sleng gjerne inn en soldans dere også, om dere finner det for godt! Nå har vi kommet fram, til en veldig liten og turistpreget by, stille hostell og generelt mindre futt og fart enn både Brisbane og Sydney hadde å by på. Men det er uendelig utvalg av turer å dra på, så vi skal nok få tiden til å gå denne gangen også! Og nok en gang, ingen grunn til bekymring. Selv om dere kanskje tror vi flyter på hver vår koffert, med krokodiller, haier, slanger og øgler som nye BFFs, så gjør vi altså ikke det. Beklager om skuffelsen er for stor. Vi koser oss på tur, og selv om vi gleder oss fælt til å komme hjem, og savner litt frysefølelsen, blir vi bare mer og mer glade i dette herlige landet – Australia overrasker stadig, i definitiv positiv forstand.

The Ride, John og regnbuen