Ulu'ru?

Kristine har lekt skogsmann i speideren og Marthe lekt krig i militæret. Men aldri har vi reist bøttevis av kilometer, MIDT inn i ørkenen og ingenmannsland (bokstavelig talt) for å se en litt stor stein før. Aldri, før vi kom hit til Australia. Uluru heter den, og den er hellig for Aborginerne. Litt historie om Uluru? Sorry, men der kan vi ikke hjelpe dere, sjekk google.com.au.finn.fram.sjæl.

Mens vi venter på sola...

Åjadda, vi ser fortsatt smææææshing ut, høhø

Uluru ligger som sagt MIDT inni bushen. Vi nevnte at Perth og vestkysten var varmt? Tenk deg ørkenlandskap der kameler lever fritt (eneste ville dromedarstammen i verden faktisk, hva vi vet…), sanda er rød, fluene bokstavelig talt leter etter menneskelige kroppsåpninger å gjemme seg i og de eneste blomstene som overlever er de som aldri trenger vann. Tror ikke vi trenger å si mer. Å svette har blitt en naturlig del av hverdagen… Nuvel, hit dro vi nå da, for å se på denne kjente Uluru-steinen. Kameltur og early morning for å få med oss soloppgangen stod på tapetet, og vi slo oss ned på Ulurus eneste hostell kombinert med hotell, Outback Pioneer, som kunne by på livemusikk hver kveld og århundrets BBQ. Og ikke for å være negativ til livemusikk, men når musikeren er ett stykk middelaldrende mann med kassegitar og særs uryktmisk singback, og når han for femtende gang samme kveld drar til med Men At Work sin “Down Under” (med begrenset hell), da kan det diskuteres hvor glade vi egentlig er i denne karen her. I alle fall når vi på dag nummer to skulle stå opp klokka 04.00 (og nei, mamma og pappa, vi tuller ikke, OG vi kom oss opp) for å se soloppgangen ved Uluru, da er det ikke akkurat “and he just smiled, and gave me a Vegemite Sandwich” som får oss til å sovne. Men han skapte god stemning og stormende jubel, så da får vi si oss fornøyde likevel.

KamelKamelKamel

Kameltur, som sagt, var første tur ut. Kristine og pappa Erik har begitt seg ut på kameltur en gang før, på vulkanøya Lanzarote, men det var over 12 år siden sist, så vi kunne vel ikke akkurat kalle oss selv erfarne. Marthes kamel (litt spesielt å snakke om “kamelene våre”, kjenner vi…) het Jack og Kristines het Cuzco (uten at vi klarte å se forskjell), og var to snille herremenn med lange bein og svære pukler. Og de var noen kjernekarer de kamelene her. Spørs om vi må importere et par til AarnesToppen Avenue når vi kommer tilbake. OM vi kommer tilbake, høhø…

Mært, Kris og Kamelmate

Dagen etter stod vi altså grytidlig opp for å få med oss soloppgangen ved Uluru. Når vi tenker over det, er det sykt at mange hundre turister (der vi selv var definitivt og desidert yngste og helt sikkert også de eneste under 40 år…) står opp klokka grytidlig for å se soloppgangen over en stein. Det her burde være bra, tenkte vi. Og det var bra. Det var faktisk helt utrolig, i løpet av få minutter klokka halv 7 på morgenen hadde Uluru skiftet farge flere ganger, og sola gjorde rødfargen i den enorme sandsteinen ganske enkelt fantastisk. Tro det eller ei, men det var verdt hvert minutts mangel på søvn.

Først sånn...

...og så SÅNN! Sicko

Verdt å nevne er forresten også at turistene her på Outback Pioneer er en gjeng fantastiske folk. Vi nevnte at snittalderen ikke er så lav som de andre hostellene vi har bodd på, og de fleste er par litt oppi åra. Da Marthe og Kristine skulle lage seg middag på felleskjøkken (som bestod av Toros Gulrotsuppe, og ikke at Gulrotsuppe ikke er godt, men i og med at vi har levd på norske posesupper de siste 3 månedene, begynner vi å bli en smule lei…), stod vi rett ovenfor ei hyggelig dame som stekte grønnsaker, kyllingfilet, kokte pasta og generelt lagde et festmåltid for seg og mannen. Og ho må ha skjønt at vi nordmenn ikke hadde vært heime hos mor på ei stund der vi rørte i suppa vår og sikla over steikepanna hennes, for da vi satt ute og pirka i hver vår kjempeskål med oransje saus, kom denne herlige britiske dama ut med en bolle middagsmat til hver av oss. “Would you girls like some? I made way too much…”. Gurilaila, aldri før har ordentlig middagsmat, gulrøtter og, sitat Mært: “grønt tre” (eller brokkoli som det også kalles) smakt så godt. Vi begynner å bli klare for mors middagsmat…

Fem dager igjen i Sydney før vi sier takk for nå, Australia, og farter videre til Asia og Thailand og Kambodsja. Litt og litt nærmere heimlandet, med andre ord. Save us some snow, er dere greie… 

Bed-bugs og lite gølvplass. Gleær kånn te Tailann!

Beste vestkant.

Etter kos, sol, varme og svette på østkysten, regna Marthe og Kristine med å komme til litt kjøligere områder da vi bestemte oss for å reise til Perth og Western Australia. Men leter du etter kulde, frisk bris og en snitttemp under 35 grader er definitivt ikke WA stedet å dra. Det er vi glad for nå, i og med at sykloner, flom og annet snadder stadig herjer i øst, og vi i vest bare sliter med skogbrann. Anyways, poenget er at Perth er varmt. VARMT. Vårt første inntrykk av Perth er at byen er fin den, koselige folk og sjarmerende ferjekai, men det hadde kanskje vært hakket bedre hadde det ikke vært førti grader, solsteike og NULL vind. Kall oss klagere, men nå og da har vi oppriktig savna snø og kulde. Vår første dag i Perths CBD og bysentrum bestod av over snittet mye svette, over snittet mye vanndrikking og et kinobesøk mest for å nyte airconditioning i et par timers tid. Men vi liker oss her, det gjør vi definitivt!

Sjarmerende gate i sjarmerende Perth

I Perth tisser alle i buskene. Hoho.

Svarte svaner og røde nebb.

Perth og solnedgang, ganske fint om vi får si det selv.

Gutta på hostellrommet løste "ikke røyk på rommet" problemet på sin egen måte...

Fjorten dager skal tilbringes på beste vestkant, og vi fant ut at til tross for en sjarmerende by, måtte vi se litt andre ting enn bare Perth sentrum. Etter mye om og men (siden vi begge er under 21 og ikke får leie bil så lett, håper dere tar litt selvkritikk på at dere var seint ute her, mammaer og pappaer), fikk vi leid oss en bil og bestemte oss for å farte rundt i sør-vest i ei uke. Når du tenker leiebil i Australia tenker du kanskje camper-van med bagasjerom, campingstoler og plastikkbord (det tenkte tydeligvis alle andre også, og da vi kom til Australind syntes naboene så synd på oss at de tilbudte oss både stol, bord, grill og telt. Skal si, Australia!). Vi kan bekrefte at vår lille snertne Nissan ikke på noen måte oppfylte de kravene. Men vi klarte oss over snittet bra, til tross for lange bein, og sju netter i hvert sitt forsete i denne bilen her gikk overraskende bra.

Marthe og The Ride (og The Hotel og The Table And Chair og...)

Nordmenn på tur! You are hereby warned...

Vi bestemte oss for å sette nesa innover i landet først, og avslutte med vestkyst og vingårder. Og av gårde kjørte vi, på feil side (som jo her nede blir riktig, fiffige saker) og automatgir. Wave Rock var første severdighet. Her snakker vi naturkrefter som har vært i sving! Uten at noen av oss er særlig begavede på kunnskap-om-fjell-og-sånn-fronten, liker vi å forestille oss at det har vært diverse elver, isbreer og generelt ymse div i sving for å få forma den enorme bølgen. Og med tanke på at den ligger MIDT inni nowhere, langt fra sjø og hav, var det spesielt og utrolig stilig å ta en kikk på den svære bølgesteinen.

Wave Rock ('n'roll)

Og svære ting har de flere av her innlandet i sør-vest. Wagin, en liten, sjarmerende by med over snittet koselig slevbetjent campingplass og utallige FK-aktige forretninger, kunne by på en gigant av en sau. Vær heter det kanskje, den kaltes Giant Ram i allefall, og var som sagt stor. På den nevnte campingplassen i Wagin traff vi også et koselige gammelt ektepar (har blitt en del av disse koselige, eldre folka, ettersom campinglivet i Australia tydeligvis er veldig godt tilpassa den noe eldre garde) som hadde med seg traktoren sin og skulle nedover mot kysten for å møte resten av traktorklubben på årlig treff, eller noe sånt. Greit at vi er vant til traktor, men campingtraktor med vogna bak skal vi innrømme var litt unikt, selv for oss.

Giant Ram

Etter innlandsbesøkene bar det nedover mot kysten, Albany og Denmark. Fun fact at en liten sjarmerende by på sørkysten faktisk heter Denmark, og enda mer fun fact at en enda mindre plass noen kilometer unna het Bornholm. Her følte vi oss definitivt hjemme! Vi campa på en koselig campingplass med huske, trampoline, gjess, høns og ikke minst ferske grønnsaker og egg fra hagen og hønemor om man måtte ønske. Selvbetjening er fint! I sør fant vi også Australias første (og minste, lærte vi av ei kunstnerisk campingdame vi traff på sanitæranlegget en sen aften) Tree Top Walk. En vanvittig stålkontruksjon type bru-ish konstruert i tretopper av et eller annet slag vi ikke helt husker i farta, opp til 40 meter over bakkenivå. Høyt og sjanglete. Og stili!

Om mamma og pappa lurer på om Kristine ønsker seg noe til bursdagen? Ja, det er bare å sette igang og bygge!

Tjohei, spenstige Mært!

 

Sjølbetjening, topp stemning!

Tree Top Walk

Tree Root Walk?

En koalakompis Mært knipsa i et svært skjeldent våkent øyeblikk.

På vår, om jeg får si det selv, eminente road trip har vi også blitt godt kjent med bygdekulturen i det enorme landet her. Fire måneder i Sydney fikk oss til å tvile på om det faktisk fantes bondeland og småbyer, men turing rundt i sør-vest har gjort den saken klar. Og ja, det finnes bøttevis av små, sjarmerende steder. Den kanskje mest sjarmerende av dem alle, Nannup eller Nanna som vi etter hvert lærte at denne byen ble kalt, fant vi fram til en sein kveld etter noen timers kjøring med mindre gode fjernlys. Eventyrlystne som vi er fant vi ut vi skulle sjekke hvor den spreke live-musikken kom fra like etter vi hadde parkert bilen på campingplassen like ved. Og off we went, over gata og inn på den mest lokale baren i manns minne. Full av lokale helter som kikka noe rart på to ikke så velkledde nordmenn. (Ikke at de lokale var så voldsomt velkledde…). Men at vi ikke akkurat var innfødte gjorde så visst ingen ting for den lokale befolkningen. Om ikke alle land har sin egen Charter Svein, har i alle fall Australia sin egen, og Nannas svar på denne karen her tok saken i egne hender og bestemte seg for at dissa nordmennene, de skulle få hilse på alt som kunne krabbe og gå. Så midt mellom country, blues, boogiewoogie og haugevis av øldrikkende lokale helter, tusla vi rundt med vår herlige guide og fikk full introduksjon til byens lokale og mindre lokale helter, og klar beskjed om at HER var det ingen vits å være sjenert! Og det var det tydeligvis ikke heller. Når et uvisst antall kjentfolk i Australia samles og konsumerer uvisse (men abnorme) mengdel øl, da er det ingen sak å være norsk inntrenger uten særlig klessmak. En herlig kveld, det er sikkert og visst, som ble avslutta på ordentlig bygdevis med dansing (noe spesiell og ganske flau riktignok) til kveldens to musikalske helter. En smak på Australias fantastiske bygdeliv, og at det var koselig er det liten tvil om!



Smugfoto av bygdeband...



Marthe i fin positur, kveldens outfit

Og ja, vi trenger vel ikke si mer... Vi veit å pynte oss!

Videre fra Nanna dro vi til Margaret River, og opp kysten tilbake til Perth. Vingård på vingård, strand på strand og generelt fine forhold. Det toppa seg kanskje da vi kom til Australind og fikk, på vår lille aftenstur, med oss nydelig solnedgang og hoppende delfiner ute i Indiahavet. Pent syn som vi neppe får se igjen. Priviligerte? Jess sør!

Australind. Se for deg det her med noen delfiner i bakgrunn. Pretty cool.

Neste stopp på vår ambisiøse Australiareise er Uluru, før vi avslutter med noen dager i Sydney og setter oss på flyet oppover (og litt bortover) til Thailand og Kambodjsa. Og om litt over en måned er vi hjemme i kalde nord, med forventninger om at ullsokker og dynejakke venter på Gardermoen. Hint hint. Vi bloggeZzZ (ha ha).

Her blei vi sjekka inn som Aarhes og vi var en voksen mann. Pytt sann...

Blågg fra ERLI BITSJ og VITTSØNDEIS!

Direkte inne fra Whitsunday Islands og Airlie Beach ligger Marthe og Kristine lettere henslengt på enten en stor, fin, ny, og ganske enkelt herlig katamaran med navnet Emperors Wings, eller på Airlie Beach Lagoon for å pleie brunfargen, som visse steder nesten bikker mot rød. Airlie Beach er på ingen måte stedet man tilbringer 14 dager med mindre man er veldig glad i drive-thru bottle shops, gratis internett på McDonalds, late dager på solsenger eller hengekøyer under palmer. Men siden Australia har gjort oss over snittet glad i alle disse tingene, bestemte vi oss for å tilbringe 2 uker i området rundt Airlie Beach. Vi snakker en liten by med kun ei hovedgate, nokså lang riktignok, krydret med internettkafeer, barer, butikker, hosteller, apotek, overpriste supermarkets og ganske enkelt det meste du trenger for å leve det perfekte backpackerlivet i en sjarmerende småby Down Under. Du lurer kanskje på hvorfor en så liten by drar så mye turister, og hva som egentlig gjør at bedriftene her faktisk går rundt? Utenfor Airlie Beach ligger kanskje noe av det flotteste Australia har å by på. The Whitsunday Islands. 74 store og små øyer ligger spredt rundt utenfor Airliekysten og skiller fastlandet fra den sørlige delen av det enorme Great Barrier Reef. Ikke få turistattraksjoner med andre ord, og ikke reint lite fantastisk heller.

 

Hengekøye 1

og 2. Legg merke til leggen i bakgrunn. Truleg ein franske uten særlige spraydeodorantskills...

Verdens kanskje mest berømte strand er sannsynligvis Sydneys Bondi Beach. Verdens desidert fineste strand (sa folk) derimot heter Whitehaven Beach og er plassert midt mellom herlige Whitsundaysøyer. Vårt mål med 2 uker i Airlieområdet var å snorkle Great Barrier Reef og besøke denne fantastiske stranda. Og da en billion reiseselskaper har hvert sitt eminente opplegg for å gi nettopp oss to norske frøkner en heidundrende tur ut på havet, tok det litt tid før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre. Men etter litt om og men endte vi opp med å bestille to plasser på Emperor Wings, en katamaran med tekniske finesser man bare kan drømme om, selv på Norsjø en varm sommerdag. Her snakker vi tv på do, hot tub på dekk, instant kaldt/varmt vann rett fra krana og for ikke å glemme et musikkanlegg som slengte ut alt fra Kanye West til The Mamas & The Papas. Oddsene var altså gode for 3 fantastiske dager til sjøs sammen med 20 andre turister og 5 flotte Aussies i crewet. Og fantastisk blei det.

Kristine og Marthe, also known as...

 

Withehaven Beach

Whitehaven Beach

og Whitehaven Beach. Digg.

Tre netter og tre dager var vi ute på tur, seilte hit og dit og litt hit igjen, og det Guds frie natur hadde å by på der ute var ganske enkelt ubeskrivelig. Bildene er bare en ørliten smak på hvordan det egentlig så ut. Hvis du legger til lukten av 29 graders varmt saltvann, steikende sol, vind i håret og fresk, dykkeglad ungdom (og gammeldom) så begynner vi å nærme oss. Gang det med hundre millioner, og du har noe som ligner Whitsundays og Great Barrier Reef. Det må ganske enkelt oppleves.

Vi lot dykkerutstyret bli igjen i båten, og satset alt på å få snorkla fra oss i løpet av tre dager til sjøs. Med wetsuit, dykkemaske, snorkel og svømmeføtter var vi klar for hva enn Reefet hadde å by på. Og det var ikke småtterier. Der Norsjø byr på gjedde, tryte og kanskje en ørret i ny og ne, kan Great Barrier Reef by på litt andre saker. Korallene i seg selv er jo et helt eget kapittel. Alle regnbuens farger på planter og fisk vi ikke ante eksisterte. For ikke å nevne haiene og skilpaddene som stadig holdt oss med selskap. Vi var litt for treige til å kunne følge etter haiene vi så, men skilpaddene derimot var vi ikke sene om å ta opp jakten etter. Marthe, Kristine, Beth fra England og en hyggelig french frie (better known as franskmann) satte fart og fulgte herr skilpadde over korallrev og gjennom dyphavsgrotter. Og vi stoppa ikke før skilpadda var ute av syne. Noe som visstnok var litt for langt. For da våre fire hoder omsider dukka opp fra havet og så rundt seg, fant vi fort ut at vi ikke akkurat hadde svømt mot båten, som vi i utgangspunktet skulle. Vi kom oss alltids tilbake, blei henta av den snertne gummibåten Mini Wings, men fikk klar beskjed om at ut dit, til det som visstnok var enden av revet, der dro ikke engang sertifiserte dykkere. Like rundt hjørnet fra der vi engasjert og begeistra hadde fulgt skilpadda, fantes undervannsstrømninger som ifølge dykkerinstruktør Steve ikke hadde slipt tak i oss før vi var godt planta på Fiji. Og oddsen er forholdsvis stor for at en hai eller to hadde sett sitt snitt og fått ordentlig god nordmann på tallerken før vi så mye som hadde nådd New Zealand. Litt skummelt med andre ord. Men verdt turen var det, for der ute, der revet i utgangspunktet ikke var egnet for vesener uten gjeller, var fargene, formene og fiskene mer formidable enn vi noen gang hadde forestilt oss. Virkelig verdt å risikere en snartur til Fiji med andre ord!

Emperors Wings

Livredderen MiniWings

Vi kom oss helskinnet hjem fra en fantastisk tur med en fantastisk gjeng og ikke minst fantastisk båt, og ble hele gjengen invitert til billige drinker og gratis VB på Airlies lokale Down Under Bar. Og ikke bare har de drinker, hver fredag kan denne baren skryte på seg både strippekonkurranse for mannfolk og Wet T-shirt Party for oss damene. Slapp av, folkens, vi holdt oss på tribunen, og godt var det, for Australske folk har tydeligvis mindre hemninger når det kommer til bare kroppsdeler enn oss nordmenn. Og generelt andre folkeslag, tør jeg å påstå. Her skulle hvert miste lille plagg av, og strippestanga skulle brukes for alt den var verdt. Ingen hemninger, med andre ord. Først syntes vi det var synd vi hadde glemt kamera. Nå i ettertid kan vi vel egentlig være glade for det…

Vi har forresten også feira Australia Day the Australian way!

Så her lever vi altså livets glade dager, på hostellet Backpackers By the Bay, en snau kilometer fra McDonalds og gratis internett. Et koselig hostell med en over snittet engasjert dataspillende resepsjonist, og ei vaskedame som sannsynligvis har støv på hjernen. For støv og generelt møkk er det fint lite av her, noe vi som er så ryddige og renslige setter overmåte stor pris på. Varmen gjør oss mer eller mindre on fire, og selv om vi har bodd her en stund allerede, kan vi på ingen måte si at 40 grader i skyggen begynner å bli en vanesak. Men, litt svette til tross, vi skal kose oss noen dager til før det bærer avgårde til vestkyst og Perth. En nitten timers togtur (forhåpentligvis litt bedre enn den forrige) og 5 og en halv time på fly venter før vi ankommer Western Australia. Wish us luck, og send gjerne en snøball eller to i posten.

TjoHÆI!



Fraser Island og møre rumper



For dere som aldri hadde hørt om Brisbane, Queensland eller Australia før, har dere sannsynligvis fått dosen deres denne uka. Ikke først og fremst fordi VI er her, men fordi vi har fått besøk. Av tusen millioner trillioner billioner silli… osv liter med brunt, deilig vann. Elva er ENORM (visstnok, sist vi så den var vi på sightseeing med to franske roomies, og da var elva bare unormalt SVÆR), og biler og hus blir revet avgårde (visstnok, har ikke sett stort til det heller). For når det har vært flom, haialarm, krokodiller og slangeskrekk i Brisbane, fant Marthe og Kristine det like greit å ta turen til et annet sted. En to dagers bush/campingtur til Fraser Island, ei øy noen timer nord for Brissy. Og det var definitivt noe vi sent kommer til å glemme!

Vi hadde fått beskjed om at vi skulle bli plukket opp utenfor sentralstasjonen her i Brisbane tidlig tirsdag morgen. Jaja, tenkte vi, da blir vi vel plukka opp i en minibuss av noe slag, med nedleggbare seter og to-punkts-sikkerhetsseler. Men den gang ei. Dette var det som møtte oss da vi ankom central station.
   

Og her snakker vi ikke to foran og tre bak. Baki, langs veggen av bilen, skviste vi inn fire stykker – på hver side. Trangt, intimt og humpete. Men overmåte koselig. Marthe fikk umiddelbart assosiasjoner til MBene i miitæret. Eneste forskjellen var at i militæret får man betalt for å kjøre MB – her betalte vi får å få gleden. Og selvfølgelig, i militæret forbereder man seg på krig og drar på seg klær som faktisk skal bli skitne. På Fraser Island derimot, er bumpy ride biltur og bomgiring ren fornøyelse.  




The Ride!



The Ride innvendig



...og vi klager på norske veier...


Etter litt om og men kom vi oss opp til kabelferja som skulle ta oss over den ene av elvene på vei mot Fraser Island. Da jeg tidligere nevnte elver over sine bredder, gjaldt dette selvfølgelig også denne elvene vi nå skulle krysse. Vi hadde flaks, og trengte bare å kjøre gjennom rundt en 60-70 cm vann for og nå frem til ferja. Godt monstertrucken av en bil har vært ute en vinterdag før!

Flom? Tja...

Ingen hindring i alle fall!

Sjåføren vår, Jonathan (som som alle andre Aussies har kallenavn, i dette tilfellet Jonnau eller noe, vi som sliter med aksenten kalte han bare John), var en ikke egentlig utpreget bushmann. Han tuslet rundt i boardshorts og singlet som en hvilken som helst annen surfer. Men vi skjønte fort at han hadde vært borti natur en og annen gang før. Å fange underlige innsekter som man ikke helt vet om er giftige eller ikke er en ting. Men å manøvrere “the ride” gjennom terreng som det her  er heller ingen spøk. Norske veier og norskt telehiv er null og niks i forhold til hovedveiene på Fraser Island (som i hovedsak faktisk er på strendene). Se for deg en norsk grusvei på vårparten, gang dybden på dumpene med 10 og hyppigheten med 10000, så begynner vi å nærme oss. Med andre ord ble rumpene ganske så rista på turen. Det er sjelden det gjør fysisk vondt å sitte, men i skrivende stund kjenner vi at vi har et problem. At man selvfølgelig ikke skal kjøre seint i skauen gjorde ikke situasjonene får våre ømfintlige bakender mye bedre. 60 km i timen høres kanskje ikke allverdens ut, men på disse veiene her (bilder) skal jeg love deg at det var mer enn fort nok. Og på strendene var fartsgrensen 80. Uten at den blei overholdt etter noen omstendigheter selvfølgelig, det var veldig begrenset med politi ute på Fraser. Og det visste folk. Nok om det.

Til tross for noen grovt behandlede rumper, fikk vi en hel del fantastiske opplevelser ute på Fraser Island. Alt som levde der ute var fritt og vilt, og noe av det første vi hilste på var denne karen her (Dingo). Han heter ikke Tassen og er en labrador på 4 år; denne kompisen her kalles for Dingo og er en krysning mellom ulv og hund. De tuslet rundt blant folk og fe på strendene, i den grad det var folk og fe der selvfølgelig, men vi fikk klar beskjed om å holde en viss avstand. Fraser var også full av andre spennende krabater. Firfisler og edderkopper i skjønn forening (selv om de for så vidt helst ville spise hverandre), fugler , døde skilpadder (som gav herr og fru Dingo et aldeles strålende måltid) og ikke minst denne karen her. Navnet husker jeg ikke, men han var stor, slangelignende og likte råtne gamle dyr. Ikke spesielt farlig, men som GuideJohn sa så fint; “Poison? Nah. But he’s got some pretty sharp teeth this fella, wouldn’t og there if i were you…”. Så da holdt vi oss høflig unna. I allefall Kristine. Marthe derimot er den av oss som står for fotografering. Og da spesielt av de krabatene du har sett bilder av over. Når det gjelder giftige, farlige og generelt svært uforutsigbare dyr er ordet “avstand” et ikke-begrep hos Marthe. Helst kliss oppi med kameraet for å ta så bra bilder som mulig. Mens Kristine for sin del står litt i bakgrunnen med telefonen klar og nødnummeret god innprinta i hjernebarken. Vi er litt av et radarpar kan dere tro!

Firfisler på jakt etter SpiderMan

For de som tror at Australia bare er omringa av saltvann og strender, så har dere ganske så rett i det. Men på Fraser fantes det ferskvann. Og ikke bare überklora i en tilfeldig brønn; her snakker vi ordentlige innsjøer som forsynte havet med 28 millioner liter vann i døgnet. Og likevel var det ikke akkurat tomt! Vakkert er ordet. Ganske enkelt vakkert. Og eminent badevann om jeg får si det selv, deilig å slippe å svelge halve saltørsa bare man tar seg en dukkert.





Fraser Island hadde også en og annen ørken å by på. Ved første øyekast lignet det overraskende på mye på snøen hjemme i nord. Som forklarer hvor hvit og herlig den er. Men det er altså ørken og sand hele veien. Og visstnok var den full av silikon (eller noe sånt) som var veldig bra for huden (eller noe sånt). Og vi var selvfølgelig ikke dumme å be – skal det peeles så skal det peeles! Her (og i humpebilen) koste vi oss i to flotte dager, med 8 andre hyggelige backpackere fra Danmark, Tyskland, Argentina, Alaska og Sverige. Det gikk litt på lykke og fromme med språka, med andre ord. Svensk, dansk, norsk, tysk, engelsk og spansk i skjønn forening. Var vi ikke lettere sinnsforvirret fra før, er vi det i alle fall nå. Så når dere ser oss igjen kommer dere knapt til å skjønne hva vi sier – og siden planen er å avslutte med en måned i Thailand og Kambodsja, med diverse klein uttale på r-er, l-er, k-er og andre bokstaver vi egentlig er ganske flinke til å uttale, kan vår språklige fremtid se litt dyster ut. Der røyk den forfatterdrømmen. Men, som vi sier her nede, no worries og c’est la vie, sehr gut og yo no comprendo nada!

God gjeng på tur

Dingo

Skipsvrak

Da store deler av dette ble skrevet, satt vi på Brisbane Domestic Airport og venta på at flyet skulle ta oss nordover til Whitsundays og Airlie Beach. Fjorten dager på hvite strender, snorkling og en hel del andre godsaker blir på ingen måte dumt. Krysser fingrene for godt vær – sleng gjerne inn en soldans dere også, om dere finner det for godt! Nå har vi kommet fram, til en veldig liten og turistpreget by, stille hostell og generelt mindre futt og fart enn både Brisbane og Sydney hadde å by på. Men det er uendelig utvalg av turer å dra på, så vi skal nok få tiden til å gå denne gangen også! Og nok en gang, ingen grunn til bekymring. Selv om dere kanskje tror vi flyter på hver vår koffert, med krokodiller, haier, slanger og øgler som nye BFFs, så gjør vi altså ikke det. Beklager om skuffelsen er for stor. Vi koser oss på tur, og selv om vi gleder oss fælt til å komme hjem, og savner litt frysefølelsen, blir vi bare mer og mer glade i dette herlige landet – Australia overrasker stadig, i definitiv positiv forstand.

The Ride, John og regnbuen