Tog i Australia...

Marthe og Kristines backpackereventyr begynner en onsdag ettermiddag  på Central Station, Sydney. Her i landet har de egen togkupé for bagasje, og da behjelpelige folk på perrongen anbefalte oss å sjekke den inn for å plassere den i bagasjeavdelingen, tenkte vi at det jo hørtes ut som en glimrende idé. Vi stilte oss i kø, og kom fram til disken da mannen som skulle sjekke de inn sier “let’s just hope they’re under 20 kilos, ey! I think they are!”. Flott, tenker vi, vi trodde også vi holdt oss under 20 kilo. Helt til vekta sa noe annet. Kristine hadde begrenset seg til 23 kilo, det var verre med Marthe sin store røde som ikke stoppet før vekta viste 31 (!!).  Men folkens, solkrem, suppeposer og shampo veier sitt! Heldigvis kunne vi gjøre det på ordentlig norsk vis, ta med oss bagasjen på eget ansvar, så vi fikk omsider drassa med oss en svær turkis, en svær rød, og to tunge vesker. Lykke til på hjemreisa, liksom!





Da vi satt oss på toget skjønte vi fort at vi i løpet av vår rundreise rundt i Australia kommer til å få et nytt forhold til avstander. Over snittet lange avstander. En togtur til Brisbane kan umulig være så ille, tenkte vi da vi bestilte. Og opp og ned til Whitsundays, 19 timer hver vei, kan det egentlig være så galt? Nei, trodde vi, før vi skjønte at vi ikke akkurat er aleine på det toget. Selve toget var ikke så galt. Overraskende likt NSB (kanskje hakket mer presise), og hadde de solgt Vestlandslefse hadde vi følt oss som hjemme. Det som er det dumme med tog er at noen vogner er spesielt tilpasset. Og vogn nummer D, nærmere bestemt midtseksjonen, var tydeligvis spesielt tilpasset de høylytte, de sære, de svette, de som slåss, de med hår-fetisjer og de frekke. Og midt oppi mylderet av diverse Aussies plasserte Country Link to norske backpackere og et gammelt, koselig besteforledrepar som tappert prøvde å holde motet oppe. En tretten timers togtur (som trist men sant ble fjorten fordi vi måtte stille klokka), var rett og slett ingen spøk. Bak oss hadde vi et eller annet mesterskap (mellom mor og sønn på kanskje 10, det skal nevnes) som gikk ut på å slå, lugge, bite og generelt skjelle og hisse hverandre mest mulig opp. Ingen vant. Og det hele endte med at ei sliten dame helt forrerst i vogna tilbydde seg å sitte litt med unge herr rebell mens mor fikk en aldri så liten pause. De takka nei takk, men heldigvis blei det litt mer orden på sakene etter det. Foran oss satt CowboyLaila i en litt eldre versjon, som mest av alt var opptatt av at INGEN, og da mener jeg INGEN skulle røre hennes bagasje som lå omtrent limt og bindi fast oppe på hattehyllene. Da en snill, kinesisk mann (som forresten satt ved siden av CowboyLaila og minst hvert femte minutt reiste seg, tok et raskt overblikk over vogna, og så satt seg fornøyd ned igjen) spurte om han skulle hjelpe henne med bagasjen, fikk han et skummelt blikk og “NO ONE touches my luggage!” tilbake. Tipper den norske CowboyLailaen er hakket hyggeligere, uten å gå nærmere inn på det.
Disse herlige sammensetningene ble altså vi to satt imellom, hvem vet om det var for å beholde verdensfreden eller bare spice opp togturen med et annerledes språk. Spesielt var det i alle fall. Og at den halv-kriminelle mannen med hår-fetisjen sammen med frekk dame nummer 2 satt like ved, gjorde ikke saken mye bedre. For ikke å glemme Paul som likte å fortelle hele verden, og ikke minst vogna, om seg og livet sitt og helst ville være bestevenn med hele gjengen, og ikke minst mor og sønn midt i slossekvensen sin… Litt ymse div, med andre ord!

Som dere kanskje forstår er å ta tog i Australia ingen spøk. For å lette litt på sinnet, tviler vi på at de neste togturene egentlig kan bli så mye verre, så vi velger å se positivt på det. Og vi kom oss jo tross alt fram til hovedmålet, nemlig Brisbane. I skrivende stund sitter vi på Tinbilli Hostel (eller noe), sentralt til både by og togstasjon (tror vi, i alle fall) og gjør oss klar for litt middag (etter noen timers søvn, i og med at det ikke ble stort av den sorten på toget). Vi har havnet på 6-mannsrom med foreløpig et par som ser kinesisk (-ishe) ut, uten at vi har sett mye til dem, men de så hyggelige ut, så vi velger å tro de er det.
Fortsatt god arbeidsuke hjemme i Norge, vi kommer tilbake til Moreton Island-tur over helga, med mindre vi er spist av hai, krokodiller, giftige slanger eller andre mystiske vesner.