Ulu'ru?

Kristine har lekt skogsmann i speideren og Marthe lekt krig i militæret. Men aldri har vi reist bøttevis av kilometer, MIDT inn i ørkenen og ingenmannsland (bokstavelig talt) for å se en litt stor stein før. Aldri, før vi kom hit til Australia. Uluru heter den, og den er hellig for Aborginerne. Litt historie om Uluru? Sorry, men der kan vi ikke hjelpe dere, sjekk google.com.au.finn.fram.sjæl.

Mens vi venter på sola...

Åjadda, vi ser fortsatt smææææshing ut, høhø

Uluru ligger som sagt MIDT inni bushen. Vi nevnte at Perth og vestkysten var varmt? Tenk deg ørkenlandskap der kameler lever fritt (eneste ville dromedarstammen i verden faktisk, hva vi vet…), sanda er rød, fluene bokstavelig talt leter etter menneskelige kroppsåpninger å gjemme seg i og de eneste blomstene som overlever er de som aldri trenger vann. Tror ikke vi trenger å si mer. Å svette har blitt en naturlig del av hverdagen… Nuvel, hit dro vi nå da, for å se på denne kjente Uluru-steinen. Kameltur og early morning for å få med oss soloppgangen stod på tapetet, og vi slo oss ned på Ulurus eneste hostell kombinert med hotell, Outback Pioneer, som kunne by på livemusikk hver kveld og århundrets BBQ. Og ikke for å være negativ til livemusikk, men når musikeren er ett stykk middelaldrende mann med kassegitar og særs uryktmisk singback, og når han for femtende gang samme kveld drar til med Men At Work sin “Down Under” (med begrenset hell), da kan det diskuteres hvor glade vi egentlig er i denne karen her. I alle fall når vi på dag nummer to skulle stå opp klokka 04.00 (og nei, mamma og pappa, vi tuller ikke, OG vi kom oss opp) for å se soloppgangen ved Uluru, da er det ikke akkurat “and he just smiled, and gave me a Vegemite Sandwich” som får oss til å sovne. Men han skapte god stemning og stormende jubel, så da får vi si oss fornøyde likevel.

KamelKamelKamel

Kameltur, som sagt, var første tur ut. Kristine og pappa Erik har begitt seg ut på kameltur en gang før, på vulkanøya Lanzarote, men det var over 12 år siden sist, så vi kunne vel ikke akkurat kalle oss selv erfarne. Marthes kamel (litt spesielt å snakke om “kamelene våre”, kjenner vi…) het Jack og Kristines het Cuzco (uten at vi klarte å se forskjell), og var to snille herremenn med lange bein og svære pukler. Og de var noen kjernekarer de kamelene her. Spørs om vi må importere et par til AarnesToppen Avenue når vi kommer tilbake. OM vi kommer tilbake, høhø…

Mært, Kris og Kamelmate

Dagen etter stod vi altså grytidlig opp for å få med oss soloppgangen ved Uluru. Når vi tenker over det, er det sykt at mange hundre turister (der vi selv var definitivt og desidert yngste og helt sikkert også de eneste under 40 år…) står opp klokka grytidlig for å se soloppgangen over en stein. Det her burde være bra, tenkte vi. Og det var bra. Det var faktisk helt utrolig, i løpet av få minutter klokka halv 7 på morgenen hadde Uluru skiftet farge flere ganger, og sola gjorde rødfargen i den enorme sandsteinen ganske enkelt fantastisk. Tro det eller ei, men det var verdt hvert minutts mangel på søvn.

Først sånn...

...og så SÅNN! Sicko

Verdt å nevne er forresten også at turistene her på Outback Pioneer er en gjeng fantastiske folk. Vi nevnte at snittalderen ikke er så lav som de andre hostellene vi har bodd på, og de fleste er par litt oppi åra. Da Marthe og Kristine skulle lage seg middag på felleskjøkken (som bestod av Toros Gulrotsuppe, og ikke at Gulrotsuppe ikke er godt, men i og med at vi har levd på norske posesupper de siste 3 månedene, begynner vi å bli en smule lei…), stod vi rett ovenfor ei hyggelig dame som stekte grønnsaker, kyllingfilet, kokte pasta og generelt lagde et festmåltid for seg og mannen. Og ho må ha skjønt at vi nordmenn ikke hadde vært heime hos mor på ei stund der vi rørte i suppa vår og sikla over steikepanna hennes, for da vi satt ute og pirka i hver vår kjempeskål med oransje saus, kom denne herlige britiske dama ut med en bolle middagsmat til hver av oss. “Would you girls like some? I made way too much…”. Gurilaila, aldri før har ordentlig middagsmat, gulrøtter og, sitat Mært: “grønt tre” (eller brokkoli som det også kalles) smakt så godt. Vi begynner å bli klare for mors middagsmat…

Fem dager igjen i Sydney før vi sier takk for nå, Australia, og farter videre til Asia og Thailand og Kambodsja. Litt og litt nærmere heimlandet, med andre ord. Save us some snow, er dere greie… 

Bed-bugs og lite gølvplass. Gleær kånn te Tailann!